Du er her: Hvalfangst

Det store oljeeventyret i sydlige farvann

I 1905 sendte Chr. Christensen den første hvalfangstekspedisjon fra Sandefjord (Vestfold fylke) til sydisen. I årene 1905 til 1914 ble det etablerte 25 hvalfangstekspedisjoner i Sandefjord. Fra 1864 var en del skuter også med på hvalfangst i Nordishavet. Svend Foyn utviklet sin granatharpun. Fra Østfold fylke kom det etter hvert flere og flere mannskaper til hvalbåtene, landstasjonene på Syd Georgia og de store hvalkokeriene (pelagisk hvalfangst).
Hvaloljen fikk stor betydning for industrien i Fredrikstad, skibsbyggeriene i byen fikk mange oppdrag med å overhale og bygge nye hvalbåter. Hvalfangsten fikk mange ringvirkninger, hvalfangeren med sin gode økonomi bidro også med sin kjøpekraft. Han hadde ofte spart seg opp en god del penger i løpet av de 7 månedene en fangstsesong varte.

Tyskland drev pelagisk hvalfangst:

Deutsche Walfang-Gesel-lschaft Stormvogel GmbH., Bremen 1913. Erste Deutsche Walfang-Gesellschaft GmbH., Hamburg 1936. Hamburger Walfang-Kontor GmbH. Hamburg 1936. Unitas Deutsche Walfang GmbH.Hamburg 1937/38, -38/39.

Frankrike hadde disse hvalstasjonene (på land):

Port- Jeanne d`Arc - Iles Kerguelen fra 1908 - 30
Port- Couvreux - Iles Kerguelen fra 1912 - 31
Cap Lopez Jarama - Fransk Congo fra 1948 - 59

Britiske hvalselskapene var mange, en av de var Chr. Salvesen, Edinburgh - Lieth, drev stort innen hvalfangst: Syd Georgia (landstasjon, Lieth Habour) 1909 - 1964, en del av tiden også med flere hvalkokerier.
Holland, Russland og Japan drev også hvalfangst i mange år.

Nordmenn var med de tyske, franske, engelske, hollandske russiske og japanske ekspedisjonene, nordmenn hadde mange års erfaringer, de satt inne med ekspertisen.

Sist på 50- tallet ble hvalfangsten delvis trappet ned, dels på grunn av at hvalforekomstene i Antarktis hadde minket og verneinteressene ble stadig sterkere. Den siste sesongen på hvalfeltet for Norges del var 1967/68.